Bygden Telavåg

Telavåg er en liten bygd vest for Bergen. Den ligger på øyen Sotra. Denne er delt i to kommuner, Sund i sør og Fjell i Nord. Lengst vest i Sund ligger Telavåg helt ut mot havet. Her har det bodd mennesker helt fra steinalderen av, og i 1940 bodde det ca. 400 personer her ute. Fra gammelt av har man drevet med fiske og jordbruk, og det er ikke få telavåginger som har gjort seg rike på sildefiske opp gjennom årene. I tillegg har laksefiske gitt gode inntekter.

Kvalveiding har de også drevet med i mange hundre år. De stengte kvalen inne i de små vikene, og drepte den med forgiftede piler eller Krag-Jørgensen rifle. I 1870 årene hadde de også en feltspatgruve, men den ble nedlagt allerede etter få års drift.

I 1940 og senere gikk det buss fra Bergen over Alvøen hvor man måtte ha ferge over til Brattholmen. Derfra gikk det buss videre til Eide i sund, en strekning på ca 20 km. Mellom Eide og Spildepollen er det et par kilometer.

9. april 1940 gikk tyskerne til angrep på Norge. Etter et par måneders kamp måtte nordmennene gi tapt. I 1942 skjedde en av de verste katastrofene i Norge under krigen. Dette skjedde i Telavåg, og jeg skal videre fortelle om hvordan og hvorfor dette skjedde.

Englandsfarten

Etter at Norge overga seg var det mange som ville flykte til England for å kjempe derfra. Disse måtte smugles ut av landet, og mange ble fraktet med båt ifra Telavåg. Dette var veldig farlig og de måtte være veldig forsiktig slik at ikke tyskerne oppdaget hva de drev på med. Flere båter forsvant underveis. Disse ble enten tatt av uvær eller av tyske torpedoer. Både barn og voksne måtte lære seg å være forsiktig med det de snakket om med fremmede. De kunne jo aldri vite om det var en tysk spion eller en venn.

En gang skulle førstebetjent Johan Bjørgan en tur og fiske i Telavåg og samtidig sjekke en anmeldelse. Når han ble rodd over til Laurits Telle spurte han om det var mulig og komme seg til England herfra. Mannen som rodde var ikke forsiktig nok og røpte at de drev med ulovlig englandsfart i Telavåg.

Tyskerne på jakt…….

Den ulovlige Englandsfarten ble anmeldt fra nazilensmannen i Fjell på telefon til gestapo i Bergen. Det tyske politiet planla å ta Laurits Telle på fersk gjerning mens det fremdeles var to englandsfarere i huset. De sendte en båt som ble kalt ”Roland” som kjørte fra Bergen mot Telavåg. De stoppet på Bildøy og ventet til det ble mørkt. Sent om kvelden reiste de til Telavåg. De reiste gjennom Råsundet videre østover mot Hjeltefjorden og deretter sydover forbi Knarrevik. Båten durte inn i korsfjorden og svingte rett vest mot Marstein fyr. Når de kom til Telavåg skulle Johan Bjørgan vise gestapistene huset hvor Laurits Telle bodde. Da Bjørgan hadde gjort det fikk han ordre av gestapistene å gå tilbake til Roland. Laurits Telle så gestapistene og vekket englandsfarerne. De neste minuttene skjedde den dramatiske hendelsen som skulle få så store følger for Telavåg.

Nærkamp i huset til Laurits Telle

Når gestapistene gikk oppover mot Lauritz Telles hus visste de ikke hva som kom til å møte de i minuttene som lå foran. Når de så kona til Laurits Telle løpe inn igjen i huset når hun oppdaget tyskerne, skjønte de nok at de drev med ulovlige ting. Gestapistene begynte å løpe mot huset for at ikke englandsfarerne skulle rømme ut av huset. Så gikk de inn i huset og bevegde seg opp i andre etasje der de to englandsfarerne var sammen med Åge Telle som var 13 år og sønn av Lauritz Telle. Oppe på rommet ble det kamp på liv og død. To tyskere og en av englandsfarerne ble drept med en gang. Den andre englandsfareren og en tysker ble skadet. Når skytingen var over kalte de inn doktor Arnljot Gjelstein fra Brattholmen. Han sjekket den skadede tyskeren først og fant ut at han ikke var så hardt skadet. Ettter han hadde sjekket tyskeren gikk han opp i huset der det lå tre døde og en englandsfarer hardt skadd. Den mannen ble fraktet til sykehuset i Bergen og deretter i tysk fangeleir. Åtte måneder senere ble han skutt.

Familien Telle ble holdt innestengt i stuen og det var tysk vakt der hele tiden for at de ikke skulle rømme . Hele episoden ble meldt til tyske sikkerhetspolitiet.

Arrestasjonene begynner

I dagene som fulgte ble mange Telavåginger satt i fengsel i Bergen og måtte gå gjennom mange lange avhør. Tyskerne var harde mot de og de ble slått for at de skulle fortelle det de visste om englandsfarere. Huset til Lauritz Telle og to andre hus ble sprengt i luften som en hevnaksjon fra tyskerne.

Sprengningen av Lauritz Telles hus

Nå trodde telavågingene at det verste var over. Men der tok de feil. Den 30 april kom tyskerne og tok alle mannfolk mellom 16 og 60 år til fange. Senere ble alle kvinner og barn arrestert. Alle ble sendt til Bergen i fangenskap. Tyskerne ville straffe alle som drev med motstandsarbeid og det kom beskjed helt ifra Hitler selv om at Telavåg skulle utslettes. Josef Terboven som var den øverste tyske millitære i Norge var personlig i Telavåg når de sprengte mange hus der. Når sprengingen foregikk for en stein avgårde som nesten traff Terboven i hodet.

Terboven kom rett ifra begravelsen til de to tyskerne som ble drept i huset til Lauritz Telle. Samtidig med begravelsen ble 18 englandsfarere skutt som gjengjeldelse for drapet på de to gestapistene. Det var i anledning de 18 som ble henrettet at propagandaminister Josef Goebbels sa: ”wenn sie uns nicht lieben lernen, dann sollen sie uns wenigsten furchten.” ( Om de ikke akkurat elsker oss, skal de i det minste frykte oss.)

Opphold i tysk fangenskap.

Alle fra Telavåg ble sendt til Bergen og plassert i interneringsleir på Storetveit skole i Fana. Nå var de veldig usikre på hva som kom til og skje med de. Tyskerne hadde sagt at de kom til å bli fordelt på andre leirer. Noen ble sendt til Grini, kvinner og barn til Framnes ungdoms skole og alle arbeidsføre menn til konsentrasjonsleir i Tyskland. På Storetveit skole brøt det ut difteri. Røde kors personale visste at alle var vaksinert mot den ondartede delen av denne sykdommen og sykdommen gjorde i alle fall at soldatene holdt seg unna i en periode.

Alle som satt i konsentrasjonsleir i Tyskland hadde det fryktelig hardt. De måtte opp kl 4.00 om morgenen og jobbet helt til 22.00. De fikk bare 200-300 gram brød for dagen og litt vannsuppe som var bare noe tynt kålrabiskvip. Allerede 25.juli 1942 bukket den første telavågingen under. Det var den 43 år gamle Anfin Amundsen Midttveit. Han tålte ikke kombinasjonen av slaveslit og underernæring om ikke lenge døde den neste fra Telavåg, og utover høsten og vinteren døde de fleste av de 31 telavågingene som aldri kom hjem.

Krigen er over

Vinteren 1945 var det spennende dager for fangene. De allierte stormet mot Berlin, russerne hadde krysset elven Oder og britene og amerikanerne hadde forsert Rhinen. De tyske SS–soldatene bar tydelig preg av nervøs spenning. Også fangene var spente for de visste ikke om tyskerne ville la øyenvitner ville overleve. Til slutt kapitulerte tyskerne og Røde kors kunne ordne med hjemreise for telavågingene. Den 28 mai 1945 ankom de Bergen med tog. Da hadde de vært i tysk fangenskap i nokså nøyaktig 3 år.

Når de kom hjem møtte de en bygd som var totalt rasert av tyskerne. De startet med en gang med oppbyggingen. Til dette arbeidet brukte de tyske arbeidere slik at de kunne være med å rydde opp og forberede gjenreisningen

Den 5 desember 1947 besøkte kronprins Olav Telavåg, og den 11 juni 1948 kom kong Håkon ifølge med prinsesse Martha og hennes tre barn. 9 september 1949 ble den store minnestøtten over de falne avduket. Dette ble gjort av statsminister Einar Gerhardsen som også var fange i Sachsenhausen. Og på femtiårsdagen 26 april 1992 fikk bygda besøk av kong Harald.

Nå har jeg fortalt litt om hva som skjedde i Telavåg 1942-1945. Om englandsfarten og hendelsene i huset til Lauritz Telle og den forferdelige hevneaksjonen som tyskerne gjennomførte. Dette er en virkelig historie som alle sotraværinger, vestlendinger og nordmenn bør kjenne til.

Kilde: ”Aksjon Telavåg” av Arnfinn Haga